Kanskje er det ikke så spennende, det her, alt sammen. Jeg vet virkelig ikke.
Vi satt på benken og holdt hender, og når jeg tenker på det nå så var det ikke så mye mer fint med det hele enn at bladene var gule, at Akershus Festning badet i høstsolen en tidlig formiddag i oktober, at måkene fløy i sirkler og at vannet glitret opp mot oss. Det var det som var fint. Det eneste.
Hendene hans var kalde. Han kjederøyket og var andpusten når vi nådde benken. Han så ikke alt det fine. Han gikk alt for nært kantene. Sa feil ting.
Jeg var bare dum.
Det er lenge siden oktober nå. Jeg har begynt å se merkelig ut og kjenner ikke lenger igjen min egen mage. Kanskje har jeg bare lagt på meg. Kanskje er det noe annet. Jeg håper ikke det. Ingen av delene er noe som passer meg, for nei, jeg er ikke helt oppegående i øynene mine. Hodet. Jeg ser ting som andre ikke ser, og det er et monster i mitt speil. Et svært, men det er ikke sånn det er – egentlig. Egentlig så er det ikke sant og jeg vet det. Og nei, jeg vil ikke ha barn med han. Aldri. Det finnes en grunn i universet til at han er en eks – og den er god.
Så hva holder jeg på med? Måler unge menn opp og ned og tenker ja, jo, og etterpå lurer jeg på hva jeg holder på med. Hvorfor jeg i det hele tatt ser. Jeg som bare finner kjederøykende, nærmest alkoholiserte, smått narkomane latsabber som vil ha meg bare for å ha meg. Eller – de finner meg. Jeg vet ikke. Det spiller ingen rolle.
